Om hvorfor DUoID er viktig for organisasjoner som Fleksibel utdanning Norge
Av: Kari Olstad, seniorrådgiver, Fleksibel utdanning Norge
Min organisasjon jobber for at god utdanning skal være tilgjengelig for alle uavhengig av bosted, livssituasjon og individuelle behov. Middel for å nå målet er først og fremst fleksibilitet, forstått som valgfrihet for den lærende. Det å kunne påvirke hvor, når og hvordan læringsaktivitetene skal finne sted. Fleksibilitet er viktig, men er det nok for å gjøre utdanning tilgjengelig for alle?
«Man blir mer motivert for læring hvis man føler seg velkommen» sa Jorunn Myhren fra Funkis på årskonferansen FuNKon, der temaet nettopp var motivasjon for læring.
Det asynkrone og stedsuavhengige i fleksibel og nettbasert utdanning har vært avgjørende for mange studenter, spesielt voksne. Etter hvert som fleksibel utdanning er på vei fra å være en øvelse for spesielt interesserte til et allment anerkjent behov, har man også begynt å se flere dimensjoner av fleksibilitet; som å bryte emner ned i mindre moduler, tilby studentene ulike former for sluttvurdering, eller åpne studier for studenter uten formell studiekompetanse.
Men er det nok til å få alle studenter til å føle seg så velkommen at de blir motivert for læring? Eller krever det universelle, det tilpassede, det interkulturelle og det inkluderende andre endringer?
I søknadsteksten til DUoID skrev prosjektleder Kristina Areskoug Josefsson: «Studenter og kommende studenter ved masterprogrammene ved VID tilhører ulike fakultet, har ulike faglig bakgrunn, ulik etnisk opprinnelse, og har spredning i kjønn og alder, noe som gjør det ekstra viktig at pedagogisk praksis er universelt og interkulturelt utformet, for å muliggjøre optimale læringsutbytter og inkludering ved økt digitalisering av emner samt for å gi mulighet til flere nye grupper av studenter å søke og gjennomføre emnet.»
Kanskje har vi hatt en tendens til å bygge fleksibiliteten inn i de administrative og pedagogiske rammene, mens inkluderingsarbeid er tenkt å automatisk springe ut fra underviserens naturlige empati? Det er i så fall en risikabel fremgangsmåte. Det er også en måte å ekskludere inkludering fra systematisk kvalitetsarbeid.
Et prosjekt som DUoID kan bidra til å lære oss hvordan vi bygger inkludering inn i studie- og emneplanen, på samme måte som vi bygger sammen læringsutbyttebeskrivelser, faginnhold, læringsaktiviteter og vurdering. For at vi skal være helt sikre på at god utdanning blir tilgjengelig for alle og ikke er avhengig av den enkelte superlæreren som ser alle, inkluderer alle, legger til rette for og tilpasser for alle. Slik at vi kan gå fra «én for alle» til «alle for alle». Ubrukelig som slagord, men en mer bærekraftig løsning.